Eiendommen ”Esvigen” på Konglung-landet i Asker er nylig ervervet av Asker kommune, gjennom kommunens forkjøprsrett. Eiendommen er på ca 90 mål, og strekker seg langs Leangbukten; kommunens hovedhensikt har vært å sikre strandarealet og skogen som friareal til allmen bruk.
men selve huset har sin historie og er i seg selv et fremragende bevaringsobjekt som kan bli en ressurs for publikum. Her skal gis et tilbakeblikk på tiden og miljøet som huset oppstod i.

Industrimannen Halvor Schou (1823 – 1879) ble en av Christianias mest foretaksomme forretningsmenn. Hans far Christian Julius Schou (1792 - 1874) var en gründer med ulik handel som bl.a. grunnla Schou bryggeri. Halvor fortsatte med betydelige ekspansjoner og bygget opp industri langs Akerselven med Hjula Veveri (1855), sag bruk, papirmølle og bryggeri. Med sin svoger, arkitekt Oluf Nicolai Roll, ble han en foregangsmann i ny teknikk, ny byggeskikk og industrielle forbedringer. Halvor var gift med Anna Cecilie Crowe, datter av den engelske konsulen i Christiania. Sammen kjøpte de Sinsen gård i 1855 og utviklet den med bl.a. en legendarisk vinterhave som den gang inneholdt eksotiske planter og frukter som ingen hadde sett her til lands. De førte et gjestfritt hus og var sentrum for stor selskapelighet, foretaksomhet og kulturliv. Halvor Schou kjøpte Løkenes gård med over 1000 mål i slutten av 1860-årene. Gården, som stammet fra 1600-tallet, trengte betydelige utbedringer. Bygningene ble satt i stand, nytt stabbur ble bygget og jordveien utbedret. Det ble holdt kuer og hester og en meget velutviklet frukthave. En av Norges første tennisbaner ble anlagt. Dampbåten gikk regelmessig fra Christiania til Konglungen. Herfra ble gjester hentet i karjol. Kong Oscar og mange andre prominente personer besøkte gården. De vandret på ny-anlagte gangveier og ”hospiterte”, noe som nærmest var å trekke frisk luft i sakte gange for helsens skyld. Åsen mellom Løkenes og Esvigen ble kalt for ”Hospitalåsen”. For å utvide gårdens selskapelighet og gi familien bedre plass, lot Schou oppføre en sommervilla noen hundre meter fra gården ved nordenden av jordet ned mot den idylliske bukten ”Esvigen”. Navnet kommer trolig av det geografiske ”eidet ved viken”, der landet er lavest over Konglunghalvøen.

Esvigen ble bygget i 1872 etter tegninger av datidens fremtredende arkitekt A.F.W.von Hanno. Huset ble tegnet i ”sveitserstil” hvilket var en nygotisk stil, importert fra Bayern/Munchen hvor mange arkitekter den gang ble utdannet. Stilen ble en del av Victoriatiden, og utnyttet trevirket med løvsagens detaljmuligheter. Sveitserstilen spredte seg på få år i oppgangstidene over hele Norge. Esvigen var således den gang et moderne hus som representerte det siste i arkitekturen. De høyloftede tak med himlinger i mønster, utskårne taklister og store vinduer gav et lyst og luftig preg som stod i stor kontrast til tradisjonelle, lave hus med smårutete vinduer. Planløsningen var en midtstilt trappe-hall, en peisestue symmetrisk innenfor, og med en stor spisestue, og på vestsiden kulørte glass mot nord-vest. På østsiden la man en stor spisestue, og på vestsiden en anretning med isskap og et strykerom med rulle og ovn til å varme strykejern. Fra hallen førte en trapp opp til fem store soverom, hvorav det største som et midtstilt rom med balkong over verandaen. Kjøkkenet lå i en egen liten bygning på vestsiden sammen med to soverom for hushjelpene. Senere i 1930, ble kjøkkenbygningen bygget sammen med hovedhuset. Anretningen ble da omgjort til en liten salong og ”telefonværelse” mens rullen ble til frokostrom. Huset er alt i alt 300m2 fordelt på to etasjer, dessuten sidebygget som er ca 60 m2. Huset er fundamentert på en stein-grunnmur. Veggene er av uisolerte stående plank, innvendig kledd med strie og tapet. Taket tømret av store utskårne konstruksjoner og tekket med skifer. Huset var opprinnelig malt i kremgult med brune kanter og vinduer, senere holdt i hvitt. Huset ble møblert med datidens moderne møbler, utskårne og dreide med rotting; møblene er fremdeles i god stand.

Til Esvigen flyttet familien i sommerukene. Verandaen gav vakker utsikt og sval skygge, slik det skulle være den gang da man bar lag på lag med tunge klær, og ikke måtte bli brun! Halvor og Cecilie Schou vandret fra gården langs skogkanten ned til sitt nye sommerhus medbringende gjestene og sin store familie. De fikk fem barn, hvorav tre sønner og to døtre. Halvor døde allerede i 1879, 56 år gammel, men Cecilie levde videre på Løkenes til 1914. De to eldste sønnene gikk inn i farens forretninger, men den yngste sønnen Olaf Schou engasjerte seg som kunst-mesen, og kjøpte gjennom årene en betydelig samling norsk kunst, bl.a. av Edvard Munch. Han forærte hele sin store samling til Nasjonalgalleriet. Den yngste av de to døtre, Maja (1859 – 1943) giftet seg med Frits Rustad (1852 – 1930), og overtok Løkenes gård, ca 600 mål med skog og innmark.

Den eldste datteren Birgitte Halvordine (Babit) (1857 - 1930) giftet seg med Einar Westye Egeberg (1851 – 1940). De overtok ca 400 mål med Esvigen og mye av utmarken. Egeberg var tidens betydeligste forretningsmenn med store skoginteresser, gruvedrift, industri og handel. På Esvigen ble det med denne storfamilien etter hvert mange om å dele plass. Babit og Einar W. Egeberg bygget derfor i 1882 sin egen sommervilla på sydsiden av eiendommen, ved Ula-bukten. De kalte stedet Munkesletten, etter ruiner som visstnok stammet fra klostertiden på Hovedøen. Babit Egeberg var ufør (ryggmargs-tuberkulose) og tilbrakte halve livet i rullestol. Derfor anla hennes mann et nettverk av brede stier i skogen hvor hun kunne trilles. I Christiania bodde disse to på ”Løkken”, en nybygget stor by-villa i Akersveien ved Gamle Aker kirke.

Esvigen ble brukt av de mange Egeberg-barna: tre sønner og fire døtre. Foreldrene på Munkesletten holdt sommerhus for sine barn/svigerbarn i mange år. Datteren Cissi Gude fikk senere ”Ovnsbråten” (oppkalt etter restene av en gammel kalk-ovn) nærmere Konglungen. De andre søsknene fikk andre deler av eiendommen, bl.a. Engeråsen; sønnen Halvor og hans hustru Astrid overtok Munkeslettet, som senere gikk i arv til deres datter Cecilie Schou-Sørensen.

Datteren Hermine (1881-1974) giftet seg i 1901 med Peder Anker Wedel Jarlsberg (1875 – 1954). Disse to overtok etter hvert Esvigen, men formelt først ved Babit Egebergs død i 1930. Ekteparet Hermine og Peder WJ fikk mange gode år på Esvigen, og bodde her hvert år fra mai til september med sine fem barn. Deres eldste sønn Herman WJ ble født på Esvigen i 1902. Han overtok senere som stamhusbesidder på Jarlsberg gods ved Tønsberg. De øvrige fire barn var Cecilie f.1904, Harriet f.1908, Hedevig f.1913 og Carl Frederik f. 1916. I denne perioden blomstret eiendommen opp, bokstavelig talt. Skogen ble ryddet og haven utvidet til et nærmest botanisk anlegg, dessuten med en stor frukt-, bær- og grønnsakshave. Det ble plantet og dyrket for en stor husholdning. Frukt, grønnsaker og bær ble høstet, syltet og hermetisert på Norges-glass, bær ble presset til saft på flasker, epler og pærer ble pakket i silkepapir, og alt fraktet til Oslo hvor det rakk vinteren igjennom. Blomster ble skåret og buntet og gitt bort i store mengder, bl.a. til Rikshospitalet og Røde Kors. Esvigen var et åpent og gjestfritt hus.

P.A.Wedel Jarlsberg var ansatt som adjutant og senere hoffsjef hos kong Haakon over flere ti-år. Kong Haakon og dronning Maud kom derfor flere ganger på besøk. Tvers over Leangbukten var det utsikt opp til Skaugum hvor Frits Wedel Jarlsberg residerte, og det var hyppig kontakt mellom Skaugum og Esvigen. I 1929 forærte Frits WJ hele Skaugum som bryllupsgave til kronprinsparet Märtha og Olav. Som 20-åring stod Harriet som en av brudepikene ved kronprinsparets bryllup.

Esvigen var i alle år uten moderne sanitær-anlegg. Gammeldags utedo med to-seter i skogkanten måtte rekke. Det var innlagt sommervann fra en brønn, for bruk på kjøkkenet og i haven, etter hvert også en tappekran i 2.etasje. På soverommene stod vaskeservanter og vannmugger. Ellers var badehuset i bukten tilstrekkelig. Noe krav til komfort utover dette var den gang ikke aktuelt. Midt i den relative velstand, var nøysomhet og arbeidsomhet dikterende for den personlige livsførsel. Fisk til middag ble daglig trukket i Leangbukten, poteter, grønnsaker, frukt og bær ble tatt fra haven. Det ble ofte vandret turer til Vardåsen, hvorfra man kom hjem med kurver fulle av blåbær og sopp. Tøyet ble vasket og kokt i bryggerpanne i friluft bak kjøkkenbygningen. Noen ganger ble tøyet kjørt med hest og vogn til Åby mølle hvor man fikk skylle det rent. Det var to brønner på Esvigen, den ene opp i skogen mot sydvest, den andre nede i bakken mot sjøen, hvor vannet var friskest. Et ishus lå i skogkanten ved veien ned til bryggen. Hit ble is fraktet fra Myra-dammen (Spiradammen) og lagt i sagmugg så det skulle holde sommeren igjennom. Isskap var i bruk helt til slutten av 1940-årene, da elektrisk kjøleskap ble installert. Et spesielt fenomen ved huset var de mange svalereder som oppstod; huset ble det rene fuglefjell og svalemengen så stor at redene til slutt måtte fjernes.

Sommermånedene var båtanløpende på Konglungen eller Volden den beste kommunikasjon. Fedrene tok ”pappa-båtene” til og fra arbeidet i Oslo, mens mødre og barn stelte hus og have på landet. Når bagasjen ble stor, ble hest fra gården og Henrik i Gateåsen tilkalt. Ved flytting ut om våren og inn om høsten var bagasjen så stor at plass måtte forhåndsbestilles på fjordbåten. Wedel Jarlsberg holdt ikke egen bil, og etter hvert gjorde bussen nytte da båtanløpene ble nedlagt. Veien ut til Konglungen gikk opprinnelig gjennom Løkenes gård, men ble omlagt i 1930 til den plassering vi i dag kjenner.
Asfaltering skjedde ikke før i slutten av 1950-årene.

Under krigen (1940-45) var P.A.Wedel Jarlsberg beordret til å eskortere kongefamilien først under kampmånedene våren 1940, senere til London. Kronprinsfamilien flyttet i sikkerhet til USA hos president Roosevelt som tok seg personlig av dem. Hoffsjefen ble bedt om å stå sin tjenestetid ut hos kronprinsfamilien og kom ikke hjem til Norge før sommeren 1945, som 70-åring. I krigsårene var Esviken et viktig tilfluktssted og husholdnings-tilskudd for hele familien. Byboligen, Madserud alle 29, ble rekvirert av tyskerne.

P.A.Wedel Jarlsberg døde i 1954, mens hans hustru Hermine drev Esvigen videre til rundt 1960, da hennes datter Hedevig (1913-96)overtok med sin mann Per Paus (1910-86). Som 80-åring lot Hermine da bygge et mindre hus på tomten til sin avdøde bror John, syd for Løkenes. Hun trakk seg tilbake der, kalte huset for ”Munkestuen”, og lot det gå i arv til sin datter Harriet Anker.
Hermine WJ død i 1974, 93 år gammel.
Esvikens tradisjoner ble ført videre av ekteparet Paus som nedla et omfattende arbeid i drift og vedlikehold av huset og den store eiendommen. De hugget ut deler av skogen, anla vannlilje-dam syd for huset og boret etter vann. Villvinplanter som hadde fått overgro huset ble skåret ned, og skifertaket måtte skiftes ut med metallplater. Strandpartier ble ryddet, bryggen og badehuset ble restaurert.

Heller ikke i deres tid ble hovedhuset tillatt modernisert. Det ble gjort henvendelser til kommunen for tillatelse til å legge in WC og avløp, uten at dette ført frem. Fra offentlig hold ble det sagt at huset var bevaringsverdig og ikke skulle endres. Huset ble pusset opp utvendig. I 1960- og -70 årene ble det søkt om fradeling og salg av tomter på eiendommens sydvest-side, nærmere Vettre, uten å oppnå tillatelse. I midten av 1990-årene, la eierne på ny frem et endret reguleringsforslag med villabebyggelse sydvest for hovedhuset. Planen ble fremdeles ikke imøtekommet av kommunen.

Esviken fortsatte å være sentrum for en stor-familie med utallige slektninger som alltid var velkomne. Etter Paus’ død drev hans enke Hedevig et utrettelig vedlikeholds-arbeid av hus og have, bl.a. godt hjulpet av Ola Gutubakken fra Konglungen gartneri. Hedevig døde som 83-åring i 1996. De tre barna, Cornelia Vogt, Chrisopher og Peder Paus, holdt eiendommen i hevd helt til høsten 1999.
Kommunen overtok i oktober samme år, for 15 mill kr. I realiteten hadde kommunen gjennom sin politikk over mange år båndlagt eiendommen for bevaring.

Esviken har vært fem generasjoner i samme familie i 127 år, og er et hus med en rik historie. Husets arkitektur og miljø er et av de beste eksempler på ”de store landsteder” fra Christiania-borgerskapets glanstid. Som kulturobjekt, historisk dokument og arkitektonisk eksemplar, er Esviken utvilsomt et bevaringsobjekt av høy rang, og må fredes. Det er en interessant del av Konglungens og dermed Askers historie. Nå som kommunen har påtatt seg eieransvaret, er det en offentlig oppgave å sikre huset for ettertiden. Huset ligger lett tilgjengelig, er godt bevart både utvendig og innvendig, og er egnet for mange ulike kulturformål. Det er en ressurs for kommunen; mange bruksmuligheter kan tenkes til beste for kommunens innbyggere. Her bør en aktiv arbeidsgruppe trekke opp retningslinjene for husets drift og bevaring: Esvigen som kulturperle!