MUNCHS UNIVERS I ETT ROM

Sal 24 i Nasjonalgalleriet er det eneste sted i verden du kan oppleve kunstneriske ikoner som Skrik og Madonna. Utdrag av artikkel i Aftenposten 23.07.06 av John Harbo:


Generøs giver. 


Hvordan har så Nasjonalgalleriet klart å sikre seg denne samlingen? Munch likte på ingen måte å skille seg av med sine bilder. Noe var riktignok bestillingsarbeider, som "Lindefrisen". Den ble laget for den tyske øyelegen Max Linde, men falt ikke i smak da den skulle henge i barneværelset. I stedet ble noe beholdt og noe solgt. Den legendariske kunstsamleren Rolf Stenersen var også på så god fot med mesteren at han klarte å bygge opp en betydelig samling. Men leser en navneskiltene på maleriene i Munch-salen, er det særlig ett navn som går igjen: Olaf Schou. 



Han eide Schous Bryggeri, og det var intet dårlig grunnlag for en samler og mesen. Dessuten var han enslig og barnløs. I 1888 var han med på å stifte "Foreningen til Nasjonalgalleriets Forøgelse". I klartekst betydde det at han og andre velbeslåtte kunstinteresserte skulle sikre museet viktige bilder det selv ikke hadde råd til å kjøpe inn. Det åpnet døren hos Munch. 



- Schous gave i 1909, som besto av 116 malerier av Munch og andre kunstnere, var en fantastisk donasjon. Han hadde kjøpt flere malerier direkte fra Munch på 1890-tallet, forteller Messel. - Og dette var en gave helt uten heftelser. Jens Thiis, som da var museets direktør, fikk komme opp på Sinsen Hovedgård, der Schou bodde, og ta ut bilder. 



Fikk innpass hos Munch. 

Nesten halvparten av bildene i Munch-salen er kommet dit via Schou, blant annet "Madonna" og "Skrik". Det sier sitt om forholdet mellom samler og kunstner. 

- Selv om Munch ikke var glad i å selge, kunne han nok tenke seg å selge til Schou. Da visste han at de ville komme til Nasjonalgalleriet. Det var ingen skreven avtale, men det lå i kortene. Schou var dessuten veldig generøs overfor kunstnerne, som ved å gi dem lån. Han var en typisk mesen. 

Schous samling skapte plassproblemer i Nasjonalgalleriet, som da var langt mindre enn dagens bygning på Tullinløkka. Det som nå er Sal 24, var frem til 1937 bare et åpent indre gårdsrom. 


- Se her. Messel finner frem et gulnet klipp fra avisen Tidens Tegn i 1927. 



Da hadde det nettopp vært en stor Munch-utstilling i Tyskland, og Nasjonalgalleriet hadde for første gang vist bredden i sin samling med en stor utstilling. Likevel: "Der er ikke plass til en større Munch-samling, og alle innkjøp fra de siste år maa lagres", skriver avisen, som samtidig kan presenterer: "Direktør Thiis' planer for utvidelse av galleriet".